Å leve med ryggplage
Veldig fornøyd etter operasjon
Lina Schøyen (40)
Lina Schøyen driver eget tv-produksjonsselskap. Lina var helt invalidisert av ryggsmerter - inntil hun ble operert for et halvt år siden. Det snudde situasjonen totalt.
Allerede i 20-årene begynte jeg å få vondt i ryggen - så vondt at jeg måtte ligge enkelte dager. I '92 fikk jeg den første ordentlige "smellen". Jeg hadde bare meg selv å ta vare på den gangen, men likevel måtte jeg flytte hjem til mor for å få den hjelpen jeg trengte. Der ble jeg liggende i tre måneder, forteller Lina som allerede den gangen tenkte på operasjon.
Jeg fikk høre at de var skeptiske til å operere så unge mennesker, fordi det var høyst usikkert om det hjalp. Dessuten ble jeg gradvis bedre. I flere år var jeg ganske bra. Jeg gjennomgikk to graviditeter der jeg ble ganske tung, men hadde det likevel bra.
På forsommeren i fjor, spilte jeg squash med en venninne. Da fikk jeg en smell, som gradvis ble verre. Da sommeren kom, hadde jeg smerter for alvor igjen, men trodde helst det skyldtes at jeg bar mye på mitt ti måneder gamle barn. Jeg tenkte jeg skulle prøve å trene smertene av meg, og begynte i tillegg hos fysioterapeut. Fysioterapeuten sa at hun ikke trodde at mine smerter hovedsakelig kom fra musklene. Hun anbefalte meg å få tatt røntgenbilder. Jeg hadde vondt, men allikevel dro jeg på fjelltur som jeg fullførte på trass og Paralgin forte. Jeg måtte legge ned bilsetet for å holde ut hjemturen. Etter det kom jeg ikke opp igjen.
Røntgenbilder som ble tatt etter hjemkomsten, viste et stort prolaps. Jeg fikk beskjed om at denne runden kunne bli langvarig - flere måneder. Da gikk alvoret opp for meg. Jeg ble vurdert av nevrolog, og havnet i operasjonskøen på Ullevål sykehus.
Fra da av ble hverdagen svært vanskelig. Jeg ble verre og verre, og kunne nesten ikke stelle meg selv. Jeg klarte ikke engang å dusje og vaske håret i en etappe. I tillegg begynte barnet mitt å gå. Jeg var overhodet ikke i stand til å løpe etter henne. Mamma, svigermor og mannen min måtte dele på pass. Jeg følte at jeg mistet mye av kontakten med barnet mitt i denne tiden. En av de få tingene jeg kunne gjøre for henne, var å amme henne så lenge som mulig. Men det gjorde også at jeg måtte være forsiktigere med smertestillende enn jeg ellers kunne vært. Hadde jeg ikke ammet, ville jeg på slutten bedt om morfin. Så intense var smertene.
På Ullevål forsto de etter hvert min håpløse situasjon, og sammen med en annen småbarnsmor ble jeg prioritert foran i køen. Vanligvis er jeg ikke pysete, men sykehus gjør at jeg føler meg som fem år igjen. Jeg grudde meg VELDIG, og var slett ikke sikker på om jeg noen gang kom ut igjen….. Dessuten var det helt avgjørende for meg å få møte kirurg og anestesilege på forhånd. Det skaper tillit.
På grunn av diverse omstendigheter, ble det ikke de samme som jeg hadde hilst på som skulle utføre operasjonen likevel. Da ble jeg engstelig, og sa ifra at jeg ikke skulle ha noen narkose før jeg hadde sett kirurgen inn i øynene.
Selvsagt kunne jeg ikke vurdere hvor flink kirurgen var selv om jeg fikk sett ham, men likevel virket det beroligende på meg.
Da jeg våknet opp av narkosen, var jeg så godt som smertefri. Det var utrolig godt. Jeg var naturligvis godt neddopet, men jeg kjente likevel at noe var helt annerledes. Legen fortalte meg at skaden i ryggen hadde vært så stor at jeg egentlig burde kommet inn før. På en side var det fint han sa det, for det bekreftet at jeg hadde hatt grunn til smerter. På den annen side ...
Jeg måtte legge inn kateter og ha det et døgn for å få i gang vannlating, men det var helt uproblematisk. Etter to-tre dager kunne jeg gå med gåstol. Det rare var at jeg følte meg ikke som noen olding. Jeg var på vei tilbake til et liv!
Etter seks uker var jeg veldig bra og ville begynne å jobbe for fullt igjen.
Legen har sagt til meg at jeg ikke har fått en ny rygg. Jeg må tenke på at jeg har en svakere rygg, men jeg føler det ikke sånn. Ryggen min har ikke vært så bra som nå på 15 år. Når jeg passer på å trene, og følger opp med jevnlige behandlinger hos fysioterapeut, har jeg god tro på at jeg skal klare å holde ryggen bra også i årene framover.
Jeg fikk høre at de var skeptiske til å operere så unge mennesker, fordi det var høyst usikkert om det hjalp. Dessuten ble jeg gradvis bedre. I flere år var jeg ganske bra. Jeg gjennomgikk to graviditeter der jeg ble ganske tung, men hadde det likevel bra.
På forsommeren i fjor, spilte jeg squash med en venninne. Da fikk jeg en smell, som gradvis ble verre. Da sommeren kom, hadde jeg smerter for alvor igjen, men trodde helst det skyldtes at jeg bar mye på mitt ti måneder gamle barn. Jeg tenkte jeg skulle prøve å trene smertene av meg, og begynte i tillegg hos fysioterapeut. Fysioterapeuten sa at hun ikke trodde at mine smerter hovedsakelig kom fra musklene. Hun anbefalte meg å få tatt røntgenbilder. Jeg hadde vondt, men allikevel dro jeg på fjelltur som jeg fullførte på trass og Paralgin forte. Jeg måtte legge ned bilsetet for å holde ut hjemturen. Etter det kom jeg ikke opp igjen.
Røntgenbilder som ble tatt etter hjemkomsten, viste et stort prolaps. Jeg fikk beskjed om at denne runden kunne bli langvarig - flere måneder. Da gikk alvoret opp for meg. Jeg ble vurdert av nevrolog, og havnet i operasjonskøen på Ullevål sykehus.
Fra da av ble hverdagen svært vanskelig. Jeg ble verre og verre, og kunne nesten ikke stelle meg selv. Jeg klarte ikke engang å dusje og vaske håret i en etappe. I tillegg begynte barnet mitt å gå. Jeg var overhodet ikke i stand til å løpe etter henne. Mamma, svigermor og mannen min måtte dele på pass. Jeg følte at jeg mistet mye av kontakten med barnet mitt i denne tiden. En av de få tingene jeg kunne gjøre for henne, var å amme henne så lenge som mulig. Men det gjorde også at jeg måtte være forsiktigere med smertestillende enn jeg ellers kunne vært. Hadde jeg ikke ammet, ville jeg på slutten bedt om morfin. Så intense var smertene.
På Ullevål forsto de etter hvert min håpløse situasjon, og sammen med en annen småbarnsmor ble jeg prioritert foran i køen. Vanligvis er jeg ikke pysete, men sykehus gjør at jeg føler meg som fem år igjen. Jeg grudde meg VELDIG, og var slett ikke sikker på om jeg noen gang kom ut igjen….. Dessuten var det helt avgjørende for meg å få møte kirurg og anestesilege på forhånd. Det skaper tillit.
På grunn av diverse omstendigheter, ble det ikke de samme som jeg hadde hilst på som skulle utføre operasjonen likevel. Da ble jeg engstelig, og sa ifra at jeg ikke skulle ha noen narkose før jeg hadde sett kirurgen inn i øynene.
Selvsagt kunne jeg ikke vurdere hvor flink kirurgen var selv om jeg fikk sett ham, men likevel virket det beroligende på meg.
Da jeg våknet opp av narkosen, var jeg så godt som smertefri. Det var utrolig godt. Jeg var naturligvis godt neddopet, men jeg kjente likevel at noe var helt annerledes. Legen fortalte meg at skaden i ryggen hadde vært så stor at jeg egentlig burde kommet inn før. På en side var det fint han sa det, for det bekreftet at jeg hadde hatt grunn til smerter. På den annen side ...
Jeg måtte legge inn kateter og ha det et døgn for å få i gang vannlating, men det var helt uproblematisk. Etter to-tre dager kunne jeg gå med gåstol. Det rare var at jeg følte meg ikke som noen olding. Jeg var på vei tilbake til et liv!
Etter seks uker var jeg veldig bra og ville begynne å jobbe for fullt igjen.
Legen har sagt til meg at jeg ikke har fått en ny rygg. Jeg må tenke på at jeg har en svakere rygg, men jeg føler det ikke sånn. Ryggen min har ikke vært så bra som nå på 15 år. Når jeg passer på å trene, og følger opp med jevnlige behandlinger hos fysioterapeut, har jeg god tro på at jeg skal klare å holde ryggen bra også i årene framover.