Å leve med ryggplage
Smertene gjør noe med deg
Ann Kristin (50)
Jeg er vant til å mestre. Da jeg kom tilbake på jobb var det vanskelig å oppleve at jeg ikke orket det samme som før. Smertene gjorde meg innadvendt og annerledes i humøret. Medarbeiderne mine syntes heller ikke det var enkelt.
Anne Kristin (50) jobbet som personalsjef i bank. Hun hadde god økonomi og en morsom jobb, som bød på store utfordringer. Så forløftet hun seg på en ergometersykkel og ryggproblemene var igang.
Det var i 1995, og i en lang periode prøvde jeg å henge med på jobb. Men jeg måtte gå ned til halvt og få tilrettelagte arbeidsoppgaver. Arbeidsgiveren min strakk seg langt. Jeg fikk fleksibel arbeidstid og spesialmøbler – og jeg tok imot tilbudet. En tid prøvde jeg hjemmekontor. Egentlig prøvde jeg det meste, men det ble for ustabilt. Jeg måtte jo levere. Mange av arbeidsoppgavene mine var slik at de ikke uten videre kunne overlates til andre.
Selv da jeg skiftet til en annen jobb som ga større frihet i forhold til ansvar og leveranser fikk jeg det ikke til å fungere. Det ble vanskelig både for kollegene mine og meg, og etter å ha slitt i fire år med mye sykefravær, isjiasanfall og konstante smerter måtte jeg innse at legen min hadde rett i at det ikke kunne fortsette slik. Han sykemeldte meg i håp om at jeg ville bli bedre. Det ble jeg dessverre ikke.
Jeg ble innadvendt og sårbar
Jeg er en typisk mestrer. Men når du stiller på jobb neddopet av smerter blir du så innadvendt og usosial at det virker inn på omgivelsene dine. Jeg var ikke kulten eller urimelig på noe vis. Det var heller ikke snakk om at kollegene mine manglet forståelse. Snarere tvert imot. De så at jeg strevde og led med meg. Men det var sårt å være den som det måtte tas hensyn til. Det greide jeg ikke å takle. Jeg var rett og slett en dårlig miljøfaktor, og siden jeg har vært leder i så mange år, så jeg det tydelig. Jeg likte ikke rollen min, men det var tungt og sårt å måtte ”kaste inn håndkleet”.
Om det var riktig? Si det. Selvfølgelig kunne jeg ha kjempet for min rett til å ha en plass i arbeidslivet. Jeg mener naturligvis ikke at alle som ikke fungerer hundre prosent må sykemeldes eller uføretrygdes. Men jeg tror heller ikke på 17.mai-taler om inkluderende arbeidsliv, så lenge det er markedskreftene som råder. Her er jeg blitt rimelig realistisk. Det er noe med mentaliteten som må endres. Og her snakker jeg ikke minst om min egen mentalitet.
Jeg er nok en typisk flink pike
Jeg er et resultat av en oppvekst i et samfunn hvor selvbildet er knyttet til hva vi presterer. For å henge med i jobben måtte jeg greie å leve med nederlagene; for eksempel når jeg ikke greide å levere i tide, når jeg ikke klarte å stille på jobben, når jeg ikke orket å bidra til fellesskapet - verken sosialt eller faglig. Ei heller bli regnet med når det var snakk om faglig utvikling eller lønnsregulering. Det var tøft, og det gjorde noe med selvbildet mitt som jeg ikke kunne takle. Jeg tror det er her vi må inn. Vi må skape et samfunn der selvbildet er knyttet til hvem vi er som mennesker. Det er en prosess som tar tid.
Nyttig med avklaringskurs
Jeg har naturligvis tenkt på omskolering - og jeg ser at situasjonen jeg har havnet i kan åpne for nye muligheter. I høst var jeg på et åtte ukers avklaringskurs, der jeg fikk prøve meg i mange arbeidssituasjoner, og med mange ulike arbeidsoppgaver. Det var skikkelig ille. Jeg ble veldig mye dårligere i ryggen, og hele kurset ble en gedigen nedtur, som kostet meg mye. Noen sier at de jobber med hva som helst, bare de slipper å ligge samfunnet til byrde. Jeg greier ikke å tenke slik. Hadde jeg blitt satt til en pakkejobb, for eksempel, så hadde jeg nok hengt med en stund. Men jeg vet ikke om jeg hadde orket det i lengden, og det handler ikke om å være snobbete eller stolt.
Ukene på avklaringskurset viste at fysisk arbeid er uaktuelt for meg. Det er vanskelig på grunn av isjiasen, men også vanskelig for meg som person. Jeg ville nok trives best i en jobb hvor jeg kan bruke evnene mine og gjøre en meningsfylt jobb. Alle har rett til et meningsfylt arbeid – det er jo nedfelt i Arbeidsmiljøloven! Jeg har forsøkt å se muligheter i stedet for begrensninger i forhold til det å finne annet arbeid. Muligens skaffe meg ny utdanning. Men utdanningstilbudene er ikke spesielt godt tilrettelagt. Den som ikke fungerer i arbeidslivet får lett problemer med å fungere i en utdanningssituasjon. Aetat har stilt opp. Det skal de ha. Jeg vet at etaten har fått mye kritikk, men jeg opplevde et positivt møte med dem. Opplegget med yrkesrettet attføring er bra, men for meg fungerer det ikke på grunn av helsa.
Kan ikke bruke all energi på å jobbe
Jeg ønsker å være deltaker i samfunnet på linje med alle andre, men jeg får det ikke til. Det er sårt og vanskelig for et menneske som er rimelig selvstendig og vant til å ordne opp. Nå har jeg prøvd så mye, og mislykkes så mange ganger, at jeg ikke orker å prøve mer. Jeg har vært 50 prosent ufør. Nå har jeg søkt om full uføretrygd. Vedvarende usikkerhet rundt økonomi og jobb gjør noe med deg. Du prøver å jobbe, men vet ikke hvor lenge det holder – og det føles som om hele livet settes på vent. Å bli hundre prosent uføretrygdet representerer en form for trygghet. Det blir harde bud i forhold til tidligere inntekt, og jeg blir nødt til å prioritere hardt. Men jeg vet i det minste hva jeg har, og jeg kan bruke energien jeg har til å bygge opp et liv.
Det snakkes så varmt om betydningen av arbeidsmiljø og kolleger, men jeg vet ikke om det sosiale livet på jobben er nok. Selv har jeg opplevd hvordan store og små nederlag kan rive deg i filler. Og jeg tror som sagt at den som sliter med smerter lett kan strekke seg så langt i forhold til jobben at det ikke blir krefter igjen til å leve. Du mestrer ikke jobb, og heller ikke privatliv, familie og venner, og da er det lett å bli defensiv. Jeg som bor alene i tillegg, kan lett bli veldig ensom, dersom jeg bruker alt jeg har av energi på å klamre meg til en jobb.
Målet er å ikke bli verre
Før hadde jeg som mål å bli helt bra. Jeg har brukt enormt mye tid og energi på egeninnsats og trening – og tusenvis av kroner på ulike behandlingsformer. Nå har jeg et uttalt mål om ikke å bli verre, og jeg måtte gå mange runder med meg selv for å skifte målsetting. Men fordi jeg prøvde å holde ut i jobben så lenge, fikk jeg tid til å gå gjennom sorgfasene.
Ja, for det er noen faser du skal gjennom, og det er ikke alltid du får så god hjelp. Jeg har hatt min canossagang mellom behandlere. Primærlege, spesialister og behandlere av ymse slag. De samarbeider ikke, og det blir opp til meg å samle trådene. En tverrfaglig dialog er noe jeg savner veldig. Her har helsevesenet mye å hente. Alle må gå sin egen løype, og vi er selv ansvarlige for å skaffe oss informasjon om vår egen situasjon. Jeg vet at det er min helse, og det er for såvidt positivt at jeg har føringen i min egen prosess. Men det er tungt å være rådgiver og pasient på en gang. Tungt å kjøre hele løpet alene.
Jeg har gått mange runder med meg selv for å opprettholde et positivt selvbilde. En stor del av folks identitet er jo knyttet til jobben de gjør, samtidig som det er et voldsomt fokus på det å redusere statistikkene for sykefravær og arbeidsuførhet. Dette skaper et ekstra ”trøkk” for mennesker i min situasjon – vi føler oss stemplet og stigmatisert fordi vi ikke klarer å delta i yrkeslivet. Når en blir spurt hva en driver med, skal det mot til å si at en er arbeidsufør. Det blir på mange måter veldig privat, og jeg pleier å velge å fortelle hva slags jobb jeg hadde tidligere. Det blir en slags overlevelsesmekanisme.
Trenger å bli sliten
Uff, nå høres jeg negativ ut. Og ja – jeg må innrømme at jeg synes det er pokker så ergerlig at jeg har havnet i denne situasjonen. Helsa og økonomien setter store begrensninger, og jeg trues til å kutte ut både skigåing, fjellturer, brettseiling og mye annet jeg liker. Jeg orker ikke engang å sitte lenge nok stille til at jeg kan ha glede av å strikke og sy, slik jeg gjorde før. Men jeg kan gå tur. Og kan trene hunden min. Være instruktør for andre hundeeiere kan jeg også få til. Å gå er det beste jeg kan gjøre, og det har jeg stor glede av. Du ser og tar inn naturen på en helt spesiell måte når du har med deg hund, og timene på tur gir rekreasjon på mange plan. Å bli sliten, for eksempel. Det gir en god følelse. Ikke minst fordi det får meg til å kjenne at det er noe jeg mestrer. Alle mennesker trenger små og store mestringsopplevelser.
Har ikke gitt opp
Jeg har ikke kastet inn håndkleet. Jeg har for eksempel byttet bolig. Har flyttet ut av Oslo og tilbake til hjemstedet mitt. Fra blokk til hus med en hage. Å gå rett ut på bakkeplan betyr mye for meg, selv om det innebærer at jeg må akseptere å være avhengig av litt hjelp til hagearbeid. Målet er at jeg skal være minst mulig hjelpeavhengig, og det er viktig for meg å kjenne at jeg kan gjøre noe i forhold til min egen situasjon.
Jeg er en handlingsrettet person. Å flytte, skaffe seg en hvilestol, en ny madrass som kanskje kan være positiv for helsen min. Alle slike store og små håndgrep viser meg at jeg har opprettholdt evnen til å handle. De gir meg en følelse av kontroll.
Om jeg tenker på operasjon? Nei, jeg har valgt å vente. Planen min nå er å bygge opp et liv som kjennes meningsfylt for meg. Hva andre måtte mene kan jeg ikke bry meg om. Folk ser meg ikke når jeg ikke fungerer – når jeg ligger under dyna og ikke orker noen ting. De ser meg når jeg er ute, går tur og jobber i hagen. Og de skjønner sikkert ikke hvorfor jeg ikke orker å jobbe. Det får være deres greie.
Det var i 1995, og i en lang periode prøvde jeg å henge med på jobb. Men jeg måtte gå ned til halvt og få tilrettelagte arbeidsoppgaver. Arbeidsgiveren min strakk seg langt. Jeg fikk fleksibel arbeidstid og spesialmøbler – og jeg tok imot tilbudet. En tid prøvde jeg hjemmekontor. Egentlig prøvde jeg det meste, men det ble for ustabilt. Jeg måtte jo levere. Mange av arbeidsoppgavene mine var slik at de ikke uten videre kunne overlates til andre.
Selv da jeg skiftet til en annen jobb som ga større frihet i forhold til ansvar og leveranser fikk jeg det ikke til å fungere. Det ble vanskelig både for kollegene mine og meg, og etter å ha slitt i fire år med mye sykefravær, isjiasanfall og konstante smerter måtte jeg innse at legen min hadde rett i at det ikke kunne fortsette slik. Han sykemeldte meg i håp om at jeg ville bli bedre. Det ble jeg dessverre ikke.
Jeg ble innadvendt og sårbar
Jeg er en typisk mestrer. Men når du stiller på jobb neddopet av smerter blir du så innadvendt og usosial at det virker inn på omgivelsene dine. Jeg var ikke kulten eller urimelig på noe vis. Det var heller ikke snakk om at kollegene mine manglet forståelse. Snarere tvert imot. De så at jeg strevde og led med meg. Men det var sårt å være den som det måtte tas hensyn til. Det greide jeg ikke å takle. Jeg var rett og slett en dårlig miljøfaktor, og siden jeg har vært leder i så mange år, så jeg det tydelig. Jeg likte ikke rollen min, men det var tungt og sårt å måtte ”kaste inn håndkleet”.
Om det var riktig? Si det. Selvfølgelig kunne jeg ha kjempet for min rett til å ha en plass i arbeidslivet. Jeg mener naturligvis ikke at alle som ikke fungerer hundre prosent må sykemeldes eller uføretrygdes. Men jeg tror heller ikke på 17.mai-taler om inkluderende arbeidsliv, så lenge det er markedskreftene som råder. Her er jeg blitt rimelig realistisk. Det er noe med mentaliteten som må endres. Og her snakker jeg ikke minst om min egen mentalitet.
Jeg er nok en typisk flink pike
Jeg er et resultat av en oppvekst i et samfunn hvor selvbildet er knyttet til hva vi presterer. For å henge med i jobben måtte jeg greie å leve med nederlagene; for eksempel når jeg ikke greide å levere i tide, når jeg ikke klarte å stille på jobben, når jeg ikke orket å bidra til fellesskapet - verken sosialt eller faglig. Ei heller bli regnet med når det var snakk om faglig utvikling eller lønnsregulering. Det var tøft, og det gjorde noe med selvbildet mitt som jeg ikke kunne takle. Jeg tror det er her vi må inn. Vi må skape et samfunn der selvbildet er knyttet til hvem vi er som mennesker. Det er en prosess som tar tid.
Nyttig med avklaringskurs
Jeg har naturligvis tenkt på omskolering - og jeg ser at situasjonen jeg har havnet i kan åpne for nye muligheter. I høst var jeg på et åtte ukers avklaringskurs, der jeg fikk prøve meg i mange arbeidssituasjoner, og med mange ulike arbeidsoppgaver. Det var skikkelig ille. Jeg ble veldig mye dårligere i ryggen, og hele kurset ble en gedigen nedtur, som kostet meg mye. Noen sier at de jobber med hva som helst, bare de slipper å ligge samfunnet til byrde. Jeg greier ikke å tenke slik. Hadde jeg blitt satt til en pakkejobb, for eksempel, så hadde jeg nok hengt med en stund. Men jeg vet ikke om jeg hadde orket det i lengden, og det handler ikke om å være snobbete eller stolt.
Ukene på avklaringskurset viste at fysisk arbeid er uaktuelt for meg. Det er vanskelig på grunn av isjiasen, men også vanskelig for meg som person. Jeg ville nok trives best i en jobb hvor jeg kan bruke evnene mine og gjøre en meningsfylt jobb. Alle har rett til et meningsfylt arbeid – det er jo nedfelt i Arbeidsmiljøloven! Jeg har forsøkt å se muligheter i stedet for begrensninger i forhold til det å finne annet arbeid. Muligens skaffe meg ny utdanning. Men utdanningstilbudene er ikke spesielt godt tilrettelagt. Den som ikke fungerer i arbeidslivet får lett problemer med å fungere i en utdanningssituasjon. Aetat har stilt opp. Det skal de ha. Jeg vet at etaten har fått mye kritikk, men jeg opplevde et positivt møte med dem. Opplegget med yrkesrettet attføring er bra, men for meg fungerer det ikke på grunn av helsa.
Kan ikke bruke all energi på å jobbe
Jeg ønsker å være deltaker i samfunnet på linje med alle andre, men jeg får det ikke til. Det er sårt og vanskelig for et menneske som er rimelig selvstendig og vant til å ordne opp. Nå har jeg prøvd så mye, og mislykkes så mange ganger, at jeg ikke orker å prøve mer. Jeg har vært 50 prosent ufør. Nå har jeg søkt om full uføretrygd. Vedvarende usikkerhet rundt økonomi og jobb gjør noe med deg. Du prøver å jobbe, men vet ikke hvor lenge det holder – og det føles som om hele livet settes på vent. Å bli hundre prosent uføretrygdet representerer en form for trygghet. Det blir harde bud i forhold til tidligere inntekt, og jeg blir nødt til å prioritere hardt. Men jeg vet i det minste hva jeg har, og jeg kan bruke energien jeg har til å bygge opp et liv.
Det snakkes så varmt om betydningen av arbeidsmiljø og kolleger, men jeg vet ikke om det sosiale livet på jobben er nok. Selv har jeg opplevd hvordan store og små nederlag kan rive deg i filler. Og jeg tror som sagt at den som sliter med smerter lett kan strekke seg så langt i forhold til jobben at det ikke blir krefter igjen til å leve. Du mestrer ikke jobb, og heller ikke privatliv, familie og venner, og da er det lett å bli defensiv. Jeg som bor alene i tillegg, kan lett bli veldig ensom, dersom jeg bruker alt jeg har av energi på å klamre meg til en jobb.
Målet er å ikke bli verre
Før hadde jeg som mål å bli helt bra. Jeg har brukt enormt mye tid og energi på egeninnsats og trening – og tusenvis av kroner på ulike behandlingsformer. Nå har jeg et uttalt mål om ikke å bli verre, og jeg måtte gå mange runder med meg selv for å skifte målsetting. Men fordi jeg prøvde å holde ut i jobben så lenge, fikk jeg tid til å gå gjennom sorgfasene.
Ja, for det er noen faser du skal gjennom, og det er ikke alltid du får så god hjelp. Jeg har hatt min canossagang mellom behandlere. Primærlege, spesialister og behandlere av ymse slag. De samarbeider ikke, og det blir opp til meg å samle trådene. En tverrfaglig dialog er noe jeg savner veldig. Her har helsevesenet mye å hente. Alle må gå sin egen løype, og vi er selv ansvarlige for å skaffe oss informasjon om vår egen situasjon. Jeg vet at det er min helse, og det er for såvidt positivt at jeg har føringen i min egen prosess. Men det er tungt å være rådgiver og pasient på en gang. Tungt å kjøre hele løpet alene.
Jeg har gått mange runder med meg selv for å opprettholde et positivt selvbilde. En stor del av folks identitet er jo knyttet til jobben de gjør, samtidig som det er et voldsomt fokus på det å redusere statistikkene for sykefravær og arbeidsuførhet. Dette skaper et ekstra ”trøkk” for mennesker i min situasjon – vi føler oss stemplet og stigmatisert fordi vi ikke klarer å delta i yrkeslivet. Når en blir spurt hva en driver med, skal det mot til å si at en er arbeidsufør. Det blir på mange måter veldig privat, og jeg pleier å velge å fortelle hva slags jobb jeg hadde tidligere. Det blir en slags overlevelsesmekanisme.
Trenger å bli sliten
Uff, nå høres jeg negativ ut. Og ja – jeg må innrømme at jeg synes det er pokker så ergerlig at jeg har havnet i denne situasjonen. Helsa og økonomien setter store begrensninger, og jeg trues til å kutte ut både skigåing, fjellturer, brettseiling og mye annet jeg liker. Jeg orker ikke engang å sitte lenge nok stille til at jeg kan ha glede av å strikke og sy, slik jeg gjorde før. Men jeg kan gå tur. Og kan trene hunden min. Være instruktør for andre hundeeiere kan jeg også få til. Å gå er det beste jeg kan gjøre, og det har jeg stor glede av. Du ser og tar inn naturen på en helt spesiell måte når du har med deg hund, og timene på tur gir rekreasjon på mange plan. Å bli sliten, for eksempel. Det gir en god følelse. Ikke minst fordi det får meg til å kjenne at det er noe jeg mestrer. Alle mennesker trenger små og store mestringsopplevelser.
Har ikke gitt opp
Jeg har ikke kastet inn håndkleet. Jeg har for eksempel byttet bolig. Har flyttet ut av Oslo og tilbake til hjemstedet mitt. Fra blokk til hus med en hage. Å gå rett ut på bakkeplan betyr mye for meg, selv om det innebærer at jeg må akseptere å være avhengig av litt hjelp til hagearbeid. Målet er at jeg skal være minst mulig hjelpeavhengig, og det er viktig for meg å kjenne at jeg kan gjøre noe i forhold til min egen situasjon.
Jeg er en handlingsrettet person. Å flytte, skaffe seg en hvilestol, en ny madrass som kanskje kan være positiv for helsen min. Alle slike store og små håndgrep viser meg at jeg har opprettholdt evnen til å handle. De gir meg en følelse av kontroll.
Om jeg tenker på operasjon? Nei, jeg har valgt å vente. Planen min nå er å bygge opp et liv som kjennes meningsfylt for meg. Hva andre måtte mene kan jeg ikke bry meg om. Folk ser meg ikke når jeg ikke fungerer – når jeg ligger under dyna og ikke orker noen ting. De ser meg når jeg er ute, går tur og jobber i hagen. Og de skjønner sikkert ikke hvorfor jeg ikke orker å jobbe. Det får være deres greie.