Å leve med ryggplage
Naboen må ta pappajobben min
Rolf Magne Skogen (45)
Femåringen min er i ferd med å lære seg å sykle. Hun trenger en som kan løpe etter og støtte henne. Det er sårt å sitte på verandaen med kaffekoppen, mens naboen løper fram og tilbake med mitt barn.
Da Rolf Magne Skogen (45) fikk isjias som 18-åring, visste han hva det handlet om. Han hadde vokst opp med en far som hadde isjiasproblemer. Nå er han selv firebarnspappa, og det er nettopp rollen som familiefar han synes er vanskeligst å takle.
Jeg har barn fra tre forskjellige forhold. Den siste skilsmissen er relativt fersk, og det er mange grunner til at det gikk galt. Men ryggproblemer var en medvirkende årsak til bruddet. Svært mye faller jo på den andre parten når den ene har mer enn nok med seg selv.
Å være pappa er fryktelig vanskelig
Jeg kan ikke stille opp på de vanlige tingene. Lære datteren min å sykle. Bli med sønnen min på fotballtrening. Herje med dem. Slikt har de ikke opplevd, og jeg har konstant dårlig samvittighet. De to minste, på fem og ni, bor hos meg annenhver uke. Det går, fordi jeg har gode naboer – og fordi ungene har lært seg til å bli selvstendige. De kjenner bare pappaen sin som en syk mann og de er veldig omsorgsfulle. Så omsorgsfulle at det gjør vondt.
Hver morgen kommer den lille på fem inn til meg. – Kom pappa, så skal jeg hjelpe deg opp av sengen, sier hun. Det er søtt, selvfølgelig. Men for meg kjennes det vondt at hun skal se meg slik, og følgen er at jeg kjemper en kamp for å greie å være oppe av sengen før hun kommer. Heldigvis har jeg fått diverse hjelpemidler, både i sengen, i stua og på kjøkkenet. Hjelpemiddelsentralen har vært god å ha. Jeg kan ikke klage på helsevesenet heller, selv om den siste operasjonen var mislykket.
Truet meg til operasjon
Det har aldri vært noen tvil om min isjiasdiagnose. Jeg ble operert første gang som 20-åring, og siden har det blitt fire operasjoner til. Den siste var i 2001. Den maste jeg meg til, og det skulle jeg ikke ha gjort. Legene advarte meg. Fire operasjoner i samme område… Det var mye arrvev og fare for komplikasjoner. De mente at jeg kunne få lammelser, og ville helst ikke operere. Men jeg var desperat.
Fysioterapi, akupunktur, fotsone, kinesologi. Jeg hadde vært innom alt utenom healing, men ingenting hadde hjulpet. Jeg tryglet og ba om en ny operasjon, og til slutt ga legene etter og stivet av to ledd.Det hjalp slett ikke. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ikke ha gjort det.
Om jeg klandrer legene? Nei, jeg husker hvor desperat jeg var og hvilket press jeg la på dem. Om jeg skal klage på noe, må det bli at det legges altfor liten vekt på den psykiske biten. Det virker som om hjelpeapparatet regner med at alle greier å være psykisk sterke, men slik er det naturligvis ikke.
Min psykiske tilstand svinger, og noen ganger er det nesten ikke til å komme gjennom. Tidligere druknet jeg problemene mine i rus.
Jeg er tørrlagt alkoholiker
Jeg kan ikke si at min alkoholisme skyldes helseproblemer. Ikke bare. Men ryggen ble en god unnskyldning. Folk forstod at jeg hadde det vanskelig, og at jeg drakk for å komme bort fra smertene. Det var lett å få tilgivelse. Nå ser jeg at jeg brukte ryggen som påskudd til å ruse meg både på alkohol og medisiner, og at det egentlig handlet om at jeg ikke fikset livet.
Spørsmålet du må stille deg er jo om du tar medisiner fordi du vil ha rusen, eller fordi du har vondt. Jeg har lagt skylden på ryggen når det egentlig har handlet om mye annet. Ensomhet, for eksempel.
10. mai 1994 drakk jeg for siste gang. Det eneste jeg husker fra den dagen er at jeg ikke ville leve og ikke ville dø. Jeg la meg inn på Vangseter, og jeg greide det! Nå jobber jeg mye innen alkoholomsorgen. Det gir meg en mening i tilværelsen. Jeg kan bistå andre og bruke mine egne erfaringer. Ikke minst i forhold til smerter.
Smerter gjør deg ensom
Smertepasienter havner lett i en offerrolle. Det er noe med at smertene ikke kan forklares eller diskuteres. For å forstå må det oppleves. Det er så mange begrensninger og så mye du ikke kan dele – for eksempel med din partner. Og da er det ikke så rart at det blir mange samlivsbrudd.
Situasjonen til tross; i dag er jeg optimist. Jeg jobber med alkoholomsorg, er kommunepolitiker, har en arbeidsplass å gå til – og et godt forhold til alle mine barn. Det jeg venter på nå er en ny operasjon på Smerteklinikken på Aker Sykehus i Oslo. Det skal opereres inn en ryggmargsstimulator og legene har gitt meg et visst håp om at jeg skal bli bedre.
Pr. i dag spiser jeg massevis av smertestillende, og jeg får fem morfinsprøyter i døgnet – det er hjemmesykepleien som ordner det for meg. En fantastisk ordning som gjør at jeg til en viss grad kan fungere.
Nekter å gi opp arbeidslivet
Jeg er i et rehabiliteringsopplegg, og jeg tviholder på tanken på at jeg fortsatt skal tilhøre arbeidslivet. Heldigvis er jeg medeier i et lite reklamebyrå, hvor jeg kan komme og gå. Målet er å karre meg ned på jobben én gang pr. dag, og for meg er det kjempeviktig. Jeg vil ikke miste håpet om å komme tilbake i vanlig arbeid, og det at jeg orker litt hver dag har veldig mye å si for psyken min.
Her en dag ble jeg spurt om jeg kunne tenke tanken på et smertefritt liv. Nei, det føles utenkelig. Jeg tør ikke å drømme. Men jeg håper at den nye operasjonen skal gjøre at jeg slipper sprøytene og kan greie meg med mindre medisiner. Større krav har jeg ikke.
Jeg har barn fra tre forskjellige forhold. Den siste skilsmissen er relativt fersk, og det er mange grunner til at det gikk galt. Men ryggproblemer var en medvirkende årsak til bruddet. Svært mye faller jo på den andre parten når den ene har mer enn nok med seg selv.
Å være pappa er fryktelig vanskelig
Jeg kan ikke stille opp på de vanlige tingene. Lære datteren min å sykle. Bli med sønnen min på fotballtrening. Herje med dem. Slikt har de ikke opplevd, og jeg har konstant dårlig samvittighet. De to minste, på fem og ni, bor hos meg annenhver uke. Det går, fordi jeg har gode naboer – og fordi ungene har lært seg til å bli selvstendige. De kjenner bare pappaen sin som en syk mann og de er veldig omsorgsfulle. Så omsorgsfulle at det gjør vondt.
Hver morgen kommer den lille på fem inn til meg. – Kom pappa, så skal jeg hjelpe deg opp av sengen, sier hun. Det er søtt, selvfølgelig. Men for meg kjennes det vondt at hun skal se meg slik, og følgen er at jeg kjemper en kamp for å greie å være oppe av sengen før hun kommer. Heldigvis har jeg fått diverse hjelpemidler, både i sengen, i stua og på kjøkkenet. Hjelpemiddelsentralen har vært god å ha. Jeg kan ikke klage på helsevesenet heller, selv om den siste operasjonen var mislykket.
Truet meg til operasjon
Det har aldri vært noen tvil om min isjiasdiagnose. Jeg ble operert første gang som 20-åring, og siden har det blitt fire operasjoner til. Den siste var i 2001. Den maste jeg meg til, og det skulle jeg ikke ha gjort. Legene advarte meg. Fire operasjoner i samme område… Det var mye arrvev og fare for komplikasjoner. De mente at jeg kunne få lammelser, og ville helst ikke operere. Men jeg var desperat.
Fysioterapi, akupunktur, fotsone, kinesologi. Jeg hadde vært innom alt utenom healing, men ingenting hadde hjulpet. Jeg tryglet og ba om en ny operasjon, og til slutt ga legene etter og stivet av to ledd.Det hjalp slett ikke. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ikke ha gjort det.
Om jeg klandrer legene? Nei, jeg husker hvor desperat jeg var og hvilket press jeg la på dem. Om jeg skal klage på noe, må det bli at det legges altfor liten vekt på den psykiske biten. Det virker som om hjelpeapparatet regner med at alle greier å være psykisk sterke, men slik er det naturligvis ikke.
Min psykiske tilstand svinger, og noen ganger er det nesten ikke til å komme gjennom. Tidligere druknet jeg problemene mine i rus.
Jeg er tørrlagt alkoholiker
Jeg kan ikke si at min alkoholisme skyldes helseproblemer. Ikke bare. Men ryggen ble en god unnskyldning. Folk forstod at jeg hadde det vanskelig, og at jeg drakk for å komme bort fra smertene. Det var lett å få tilgivelse. Nå ser jeg at jeg brukte ryggen som påskudd til å ruse meg både på alkohol og medisiner, og at det egentlig handlet om at jeg ikke fikset livet.
Spørsmålet du må stille deg er jo om du tar medisiner fordi du vil ha rusen, eller fordi du har vondt. Jeg har lagt skylden på ryggen når det egentlig har handlet om mye annet. Ensomhet, for eksempel.
10. mai 1994 drakk jeg for siste gang. Det eneste jeg husker fra den dagen er at jeg ikke ville leve og ikke ville dø. Jeg la meg inn på Vangseter, og jeg greide det! Nå jobber jeg mye innen alkoholomsorgen. Det gir meg en mening i tilværelsen. Jeg kan bistå andre og bruke mine egne erfaringer. Ikke minst i forhold til smerter.
Smerter gjør deg ensom
Smertepasienter havner lett i en offerrolle. Det er noe med at smertene ikke kan forklares eller diskuteres. For å forstå må det oppleves. Det er så mange begrensninger og så mye du ikke kan dele – for eksempel med din partner. Og da er det ikke så rart at det blir mange samlivsbrudd.
Situasjonen til tross; i dag er jeg optimist. Jeg jobber med alkoholomsorg, er kommunepolitiker, har en arbeidsplass å gå til – og et godt forhold til alle mine barn. Det jeg venter på nå er en ny operasjon på Smerteklinikken på Aker Sykehus i Oslo. Det skal opereres inn en ryggmargsstimulator og legene har gitt meg et visst håp om at jeg skal bli bedre.
Pr. i dag spiser jeg massevis av smertestillende, og jeg får fem morfinsprøyter i døgnet – det er hjemmesykepleien som ordner det for meg. En fantastisk ordning som gjør at jeg til en viss grad kan fungere.
Nekter å gi opp arbeidslivet
Jeg er i et rehabiliteringsopplegg, og jeg tviholder på tanken på at jeg fortsatt skal tilhøre arbeidslivet. Heldigvis er jeg medeier i et lite reklamebyrå, hvor jeg kan komme og gå. Målet er å karre meg ned på jobben én gang pr. dag, og for meg er det kjempeviktig. Jeg vil ikke miste håpet om å komme tilbake i vanlig arbeid, og det at jeg orker litt hver dag har veldig mye å si for psyken min.
Her en dag ble jeg spurt om jeg kunne tenke tanken på et smertefritt liv. Nei, det føles utenkelig. Jeg tør ikke å drømme. Men jeg håper at den nye operasjonen skal gjøre at jeg slipper sprøytene og kan greie meg med mindre medisiner. Større krav har jeg ikke.