Å leve med ryggplage
Jeg gråt av glede da jeg fikk en diagnose
Sølvi B. Johansen (47)
Jeg gikk fra lege til lege i årevis. Ingen kunne fortelle hva som feilte meg, og etter hvert begynte jeg å tro at det satt mellom ørene. Den dagen jeg fikk konstatert at noe virkelig var galt med ryggen min, ble jeg vanvittig glad. Plutselig ble jeg tatt på alvor.
Det startet med litt vondt i ryggen. En dag ble Sølvi B. Johansen (47) lam. Det skjedde helt plutselig. Hun skulle stå opp, men det var som om hun ikke hadde ben, og legen beordret neddoping og fullstendig hvile.
Nå er legene opptatt av aktivitet, men dette er 20 år siden, og den gang skulle man ligge stille. Jeg var sykemeldt i åtte uker, og jeg ble faktisk helt bra. Men den første legen jeg var hos kunne garantere én ting: - Dette får du igjen, sa han. Han kalte det lumbago, som jeg i ettertid har forstått var et generelt uttrykk for ryggsmerter.
Jeg fikk ingen svar
Legen fikk rett. Jeg hadde en omgang omtrent hvert andre år, men jeg var fin innimellom. Da trente jeg på helsestudio, fordi jeg trodde det var bra. Noen råd fra legene fikk jeg aldri, etter det jeg kan huske. Jo, forresten, jeg husker en bedriftslege… Han sa at jeg skulle sette en figur på kontorpulten min. Hver gang jeg så på den skulle jeg huske å gå en runde rundt pulten min. Et dumt råd, syntes jeg.
Jeg fikk ingen konkret diagnose. Det eneste jeg fikk høre, var at jeg hadde lumbago. Men hvorfor jeg fikk det, og hva jeg skulle gjøre med plagene mine – nei, det sa legene ingenting om. Etter hvert som årene gikk begynte jeg å tro at det var psyken min det var noe i veien med.
Om noen tilbød meg psykologhjelp? Nei. Selv etter 20 år med ryggproblemer og smerter har det aldri vært sagt et ord om psyken. Men det er klart at det sikkert hadde vært lurt å få hjelp til å takle de belastningene det er å leve med smerter og uvisshet.
Jeg gikk på vent i årevis
Jeg kom etter hvert til en lege som var flink til å høre på pasientene. Men han var allmennpraktiker og ingen ryggspesialist. Det eneste han kunne gjøre var å sende meg videre. Han ville blant annet ha meg til nevrolog, og han henviste meg til et av landets større sykehus.
Svaret var negativt. Jeg fikk et brev som jeg har enda. På grunn av stor pågang måtte de prioritere pasienter de mente de kunne hjelpe, og meg hadde de ikke kapasitet til å ta. Det var et temmelig tøft avslag å få. Allmennlegen min sendte meg mange steder, til ulike spesialister. Hvert sted var det lange ventelister. Det tok måneder å få time, og måneder å få svar. Svaret var stort sett at de sendte meg videre til nye undersøkelser. Det resulterte i ny ventetid, og da går årene fort.Du går der i årevis uten å ha noe konkret å forholde deg til, og ett sted på veien forsvinner selvtilliten din.
Endelig ble det funnet noe
Først i 1996 fikk jeg svar på at det faktisk feilte meg noe. Da var det kommet nye maskiner, og jeg fikk tatt MR - som viste skiveskader det var mulig å gjøre noe med. Jeg begynte å grine. Det var en enorm lettelse! Endelig hadde jeg noe å slå i bordet med. Noe konkret. Det er utrolig hvor mye lettere alt går i det øyeblikket du får en diagnose. Legene ser på deg med andre øyne, og du blir sikrere selv også.
For min del ble det bestemt operasjon, og jeg ble satt på venteliste. Der stod jeg i ni måneder, og det var naturligvis ikke bra. Jeg hadde jo allerede gått der i årevis med ødelagte skiver, og når du går slik med stadige smerter blir gangen feil og holdningen skjev. Skadene pakker på seg. Du blir ødelagt i kroppen mens du venter, og du føler at du befinner deg i en runddans som aldri tar slutt.
Tømmer meg helt på jobb
Jeg ble avstivet, og senere reoperert. Da viste det seg at skruene hadde stått nær en nerve, og i dag har jeg operert inn en nervestimulator. Den fungerer godt på smertene nede i benet, men ryggen er dårlig, og jeg greier ikke å jobbe mer enn 50 prosent.
Jeg VIL jobbe. Det går på ren vilje. Men jeg tapper meg helt, og det går naturligvis ut over mann og barn. Overskudd finnes jo ikke. Å leve med smerter er så tappende at du ikke greier å mobilisere mer enn akkurat det som skal til for at hverdagen skal gå rundt. Jeg innser at jeg bare kan fortsette til et visst punkt. Da må jeg enten gi opp jobben – eller bli frisk. Det er lov å håpe, ikke sant?
Nå er det kommet mange nye maskiner. Ting skjer. Kanskje det dukker opp en løsning for meg? I så fall vil jeg nok kreve mer av legene enn før. Jeg er blitt tøffere, og jeg har innsett at du ikke kommer noen vei om du ikke slår i bordet.
Legene hører ikke etter
Det er ikke så lett å slå i bordet når du har vondt hele tiden, og når ingen kan si hva som egentlig er i veien med deg. Jeg har dessuten hatt en veldig respekt for leger, men det har jeg ikke lenger.
Mange ganger opplever du at de overhodet ikke hører etter. De har lest journalen din på forhånd og de har gjort seg opp en mening allerede før de har sett deg. Når du kommer inn, blir de sittende og bla i papirene sine. De har svaret allerede og bryr seg ikke om hva du måtte si.
Men faktum er at det bare er meg som vet hvordan jeg har det. Det har jeg omsider forstått, og det gjør at jeg opptrer med større sikkerhet enn før. Jeg tror kanskje at legene er blitt litt flinkere til å høre etter også, men det er fortsatt langt igjen. Fremdeles bruker de mange ord som jeg ikke skjønner. Diagnosen min forstår jeg heller ikke så mye av. Det jeg vet er at jeg har rygg som en 90-åring.
En merkelapp hadde vært deilig
Noen ganger ønsker jeg meg en merkelapp som forteller andre at jeg har vondt. Jeg drømmer om å falle sammen som en vissen blomst, og at andre kan pusle om meg. Men samtidig liker jeg ikke å vise meg fra den svake siden. Jo dårligere jeg er, desto mer steller jeg meg.
Det verste er når folk spør hvordan jeg har det. Jeg skulle gitt mye for å si: - Jo, nå har jeg det bra. Det er grusomt nedverdigende å være nødt til å fortelle at jeg har det dårlig. Fælt at jeg sjelden har positive meldinger å komme med.
Jeg treffer folk. Vi begynner å prate, og jeg merker at jeg er rask til å styre samtalen over på dem. Jeg vil prate om alt annet enn meg selv.
Tungt å be om hjelpemidler
Noen er flinke til å spore opp støtteordninger. Selv har jeg fått en stol gjennom Hjelpemiddelsentralen, men ellers har jeg stort sett greid meg selv, og jeg har ikke akkurat opplevd at det har flommet over av tilbud. Jeg har for eksempel brukt mange penger på madrasser. Det har ikke falt meg inn at det er mulig å få støtte til denslags. Slik blir det når overskuddet mangler; du orker ikke å bruke krefter på papirmøller og mas. Da er det lettere å anskaffe seg tingene selv.
Jeg hører om noe, kjøper det, og så tenker jeg; nei vel, det gikk ikke denne gangen heller. Har brukt en del penger på denne måten i årenes løp. Dumt, selvfølgelig, men du vil jo så gjerne prøve alt som kanskje kan hjelpe.
Nå er jeg mest opptatt av å komme skikkelig i gang med å trene. Kroppen råtner bort, dersom den ikke er i bevegelse. Det må ikke skje.
Nå er legene opptatt av aktivitet, men dette er 20 år siden, og den gang skulle man ligge stille. Jeg var sykemeldt i åtte uker, og jeg ble faktisk helt bra. Men den første legen jeg var hos kunne garantere én ting: - Dette får du igjen, sa han. Han kalte det lumbago, som jeg i ettertid har forstått var et generelt uttrykk for ryggsmerter.
Jeg fikk ingen svar
Legen fikk rett. Jeg hadde en omgang omtrent hvert andre år, men jeg var fin innimellom. Da trente jeg på helsestudio, fordi jeg trodde det var bra. Noen råd fra legene fikk jeg aldri, etter det jeg kan huske. Jo, forresten, jeg husker en bedriftslege… Han sa at jeg skulle sette en figur på kontorpulten min. Hver gang jeg så på den skulle jeg huske å gå en runde rundt pulten min. Et dumt råd, syntes jeg.
Jeg fikk ingen konkret diagnose. Det eneste jeg fikk høre, var at jeg hadde lumbago. Men hvorfor jeg fikk det, og hva jeg skulle gjøre med plagene mine – nei, det sa legene ingenting om. Etter hvert som årene gikk begynte jeg å tro at det var psyken min det var noe i veien med.
Om noen tilbød meg psykologhjelp? Nei. Selv etter 20 år med ryggproblemer og smerter har det aldri vært sagt et ord om psyken. Men det er klart at det sikkert hadde vært lurt å få hjelp til å takle de belastningene det er å leve med smerter og uvisshet.
Jeg gikk på vent i årevis
Jeg kom etter hvert til en lege som var flink til å høre på pasientene. Men han var allmennpraktiker og ingen ryggspesialist. Det eneste han kunne gjøre var å sende meg videre. Han ville blant annet ha meg til nevrolog, og han henviste meg til et av landets større sykehus.
Svaret var negativt. Jeg fikk et brev som jeg har enda. På grunn av stor pågang måtte de prioritere pasienter de mente de kunne hjelpe, og meg hadde de ikke kapasitet til å ta. Det var et temmelig tøft avslag å få. Allmennlegen min sendte meg mange steder, til ulike spesialister. Hvert sted var det lange ventelister. Det tok måneder å få time, og måneder å få svar. Svaret var stort sett at de sendte meg videre til nye undersøkelser. Det resulterte i ny ventetid, og da går årene fort.Du går der i årevis uten å ha noe konkret å forholde deg til, og ett sted på veien forsvinner selvtilliten din.
Endelig ble det funnet noe
Først i 1996 fikk jeg svar på at det faktisk feilte meg noe. Da var det kommet nye maskiner, og jeg fikk tatt MR - som viste skiveskader det var mulig å gjøre noe med. Jeg begynte å grine. Det var en enorm lettelse! Endelig hadde jeg noe å slå i bordet med. Noe konkret. Det er utrolig hvor mye lettere alt går i det øyeblikket du får en diagnose. Legene ser på deg med andre øyne, og du blir sikrere selv også.
For min del ble det bestemt operasjon, og jeg ble satt på venteliste. Der stod jeg i ni måneder, og det var naturligvis ikke bra. Jeg hadde jo allerede gått der i årevis med ødelagte skiver, og når du går slik med stadige smerter blir gangen feil og holdningen skjev. Skadene pakker på seg. Du blir ødelagt i kroppen mens du venter, og du føler at du befinner deg i en runddans som aldri tar slutt.
Tømmer meg helt på jobb
Jeg ble avstivet, og senere reoperert. Da viste det seg at skruene hadde stått nær en nerve, og i dag har jeg operert inn en nervestimulator. Den fungerer godt på smertene nede i benet, men ryggen er dårlig, og jeg greier ikke å jobbe mer enn 50 prosent.
Jeg VIL jobbe. Det går på ren vilje. Men jeg tapper meg helt, og det går naturligvis ut over mann og barn. Overskudd finnes jo ikke. Å leve med smerter er så tappende at du ikke greier å mobilisere mer enn akkurat det som skal til for at hverdagen skal gå rundt. Jeg innser at jeg bare kan fortsette til et visst punkt. Da må jeg enten gi opp jobben – eller bli frisk. Det er lov å håpe, ikke sant?
Nå er det kommet mange nye maskiner. Ting skjer. Kanskje det dukker opp en løsning for meg? I så fall vil jeg nok kreve mer av legene enn før. Jeg er blitt tøffere, og jeg har innsett at du ikke kommer noen vei om du ikke slår i bordet.
Legene hører ikke etter
Det er ikke så lett å slå i bordet når du har vondt hele tiden, og når ingen kan si hva som egentlig er i veien med deg. Jeg har dessuten hatt en veldig respekt for leger, men det har jeg ikke lenger.
Mange ganger opplever du at de overhodet ikke hører etter. De har lest journalen din på forhånd og de har gjort seg opp en mening allerede før de har sett deg. Når du kommer inn, blir de sittende og bla i papirene sine. De har svaret allerede og bryr seg ikke om hva du måtte si.
Men faktum er at det bare er meg som vet hvordan jeg har det. Det har jeg omsider forstått, og det gjør at jeg opptrer med større sikkerhet enn før. Jeg tror kanskje at legene er blitt litt flinkere til å høre etter også, men det er fortsatt langt igjen. Fremdeles bruker de mange ord som jeg ikke skjønner. Diagnosen min forstår jeg heller ikke så mye av. Det jeg vet er at jeg har rygg som en 90-åring.
En merkelapp hadde vært deilig
Noen ganger ønsker jeg meg en merkelapp som forteller andre at jeg har vondt. Jeg drømmer om å falle sammen som en vissen blomst, og at andre kan pusle om meg. Men samtidig liker jeg ikke å vise meg fra den svake siden. Jo dårligere jeg er, desto mer steller jeg meg.
Det verste er når folk spør hvordan jeg har det. Jeg skulle gitt mye for å si: - Jo, nå har jeg det bra. Det er grusomt nedverdigende å være nødt til å fortelle at jeg har det dårlig. Fælt at jeg sjelden har positive meldinger å komme med.
Jeg treffer folk. Vi begynner å prate, og jeg merker at jeg er rask til å styre samtalen over på dem. Jeg vil prate om alt annet enn meg selv.
Tungt å be om hjelpemidler
Noen er flinke til å spore opp støtteordninger. Selv har jeg fått en stol gjennom Hjelpemiddelsentralen, men ellers har jeg stort sett greid meg selv, og jeg har ikke akkurat opplevd at det har flommet over av tilbud. Jeg har for eksempel brukt mange penger på madrasser. Det har ikke falt meg inn at det er mulig å få støtte til denslags. Slik blir det når overskuddet mangler; du orker ikke å bruke krefter på papirmøller og mas. Da er det lettere å anskaffe seg tingene selv.
Jeg hører om noe, kjøper det, og så tenker jeg; nei vel, det gikk ikke denne gangen heller. Har brukt en del penger på denne måten i årenes løp. Dumt, selvfølgelig, men du vil jo så gjerne prøve alt som kanskje kan hjelpe.
Nå er jeg mest opptatt av å komme skikkelig i gang med å trene. Kroppen råtner bort, dersom den ikke er i bevegelse. Det må ikke skje.